Den 1. desember 2009 trer Lisboa-traktaten i kraft. Hva er de viktigste endringene traktaten medfører?

Hvorfor en ny traktat?

Eksisterende regler ble utformet for et mindre EU, som ikke stod overfor globale utfordringer som for eksempel klimaforandringer, en verdensomfattende finanskrise eller internasjonal grenseoverskridende kriminalitet. EU har muligheten og viljen til å løse disse problemene, men kan ikke gjøre det uten å forbedre arbeidsmetodene. Formålet med Lisboa-traktaten er å gjøre EU mer demokratisk, effektiv og åpen. Innbyggerne og de nasjonale parlamentene blir gitt større innflytelse i det som foregår på europeisk nivå.

Beslutningsprosedyrer – mer demokrati og åpenhet i EU

Traktaten medfører to hovedendringer for måten beslutninger blir truffet på i EU. For det første øker traktaten det antall områder der Europaparlamentet skal ta beslutninger sammen med Ministerrådet. Dette vil styrke Europaparlamentets betydning, og vil gi Parlamentet økt innflytelse i lovgivningen og over EUs budsjetter. Blant de nye politikkområder hvor Parlamentet får medbestemmelsesrett er justis, frihet, og sikkerhet.

For det andre vil bruken av beslutninger med kvalifisert flertall i Ministerrådet bli mer vanlig enn avstemninger som krever enstemmighet. Dette vil bidra til å gjøre beslutningsprosessene hurtigere og mer effektive. Beslutninger som tas med kvalifisert flertall innebærer at Ministerrådets beslutninger fra 2014 krever tilslutning fra 55 % av medlemslandene og minst 65 % av befolkningen i EU. Dette systemet gir beslutningene dobbel legitimitet.

Det vil bli strenge regler for forslag om å la nye politikkområder bli omfattet av reglene for flertallsavgjørelser. Alle medlemslandene skal være enige om en slik endring, og de nasjonale parlamentene vil ha vetorett. Viktige politikkområder som for eksempel beskatning og forsvar vil fortsatt kreve enstemmighet.

Traktaten introduserer også et nytt borgerinitiativ, som medfører at en million mennesker fra et betydelig antall av EUs medlemsland – av en samlet befolkning på 500 millioner - kan anmode Kommisjonen om å foreslå ny politikk. Denne muligheten åpner en ny kanal for innbyggernes direkte innflytelse på EUs politikk.

Institusjonelle endringer

Unionens høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk

En ny stilling som høyrepresentant blir opprettet under Lisboa-traktaten.  Vedkommende blir ansvarlig for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og felles forsvarspolitikk. Personen blir utnevnt av Det europeiske råd og sitter i maks fem år. Vedkommende vil lede Rådet av utenriksministre, og skal samtidig fungere som visepresident for Europakommisjonen. Høyrepresentanten vil fremlegge forslag, være ansvarlig for utenriksspørsmål på vegne av Rådet og representere EU på internasjonalt nivå.  Dette skal bidra til å gjøre EU i stand til å forsvare sine interesser og verdier bedre i internasjonal sammenheng. Handelskommissær Catherine Ashton fra Storbritannia ble i november 2009 utpekt som høyrepresentant.

Presidenten for Det europeiske råd

Lisboa-traktaten oppretter en ny stilling som fast president for Det europeiske råd, også kjent som EU-toppmøtene. Stillingen som president for Det europeiske råd er opprettet for å gjøre EUs politikk mer synlig og helhetlig. Presidenten velges av stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd for en periode på 2 ½ år, med mulighet for gjenvalg én gang. Belgias statsminister Herman van Rompuy ble i november valgt til den første faste presidenten for Det europeiske råd.

Europaparlamentet

Europaparlamentet vil som nevnt få utvidet makt som lovgiver sammen med Rådet. Lovgivningprosedyren der Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet, skifter navn fra medbestemmelsesprosedyren til den alminnelige lovgivningsprosedyre. I tillegg til innflytelse over flere politikkområder enn tidligere, får Parlamentet nå også større innflytelse over godkjenning av EUs budsjett. Det settes videre en maksgrense på 751 representanter i Parlamentet.

Rådet (Ministerrådet)

Med Lisboa-traktaten blir møtene i Rådet av utenriksministre ledet av Unionens høyrepresentant i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Innenfor andre områder som for eksempel landbruk, finans og energi vil lederen for Rådet fremdeles være ministeren fra det landet som har formannskapet, under systemet hvor formannsposten går på rundgang mellom medlemslandene. Dette vil gjøre systemet for EUs formannskap mer helhetlig og effektivt.

Det europeiske råd

Under Lisboa-traktaten blir Det europeiske råd fullt og helt en EU-institusjon, og rollen vil være tydelig definert.  Det opprettes en stilling som fast president for Det europeiske råd. Presidenten velges av medlemmene av Det europeiske råd. Dette markerer en endring fra det tidligere systemet, hvor EUs formannskap går på rundgang mellom medlemslandene for en periode på et halvt år, og der landets regjeringssjef sitter som formann for Det europeiske råds toppmøter.

Kommisjonen

Europakommisjonen skal representere EUs fellesinteresser, uavhengig av nasjonale regjeringer. Kommisjonen er ansvarlig overfor Europaparlamentet og er den eneste EU-institusjonen som har myndighet til å fremlegge lovforslag. Kommisjonen håndhever også EUs politikk, sikrer at budsjettene gjennomføres, forvalter EUs programmer, representerer EU i internasjonale forhandlinger og sikrer at traktatene anvendes korrekt. På Det europeiske råds møte i desember 2008 vedtok stats- og regjeringssjefene at Kommisjonen fortsatt skal bestå av en statsborger fra hvert enkelt medlemsland. Presidenten for Kommisjonen blir valgt av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd.

Andre nyvinninger

Forsterket samarbeid

På bakgrunn av EUs utvidelse, fastlegger traktaten regler for situasjoner hvor medlemsland ønsker å utvide samarbeidet innenfor et spesifikt område. Dette kalles "forsterket samarbeid". Forsterket samarbeid innebærer at en gruppe land kan samarbeide, uten at alle 27 medlemsland nødvendigvis deltar. Det gir medlemslandene mulighet til å stå utenfor, hvis de ikke ønsker å delta, uten at dette stopper andre medlemsland som ønsker å inngå samarbeid.

Subsidiaritet og proporsjonalitet

EUs beslutninger skal vedtas så nærme innbyggerne som mulig. Bortsett fra EUs kompetanseområder, skal ikke EU foreta seg noe med mindre dette vil være mer effektivt enn handling på nasjonalt, regional eller lokalt nivå. Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og bekreftes i Lisboa-traktaten.

Dette prinsippet suppleres med proporsjonalitetsprinsippet, som innebærer at EU kun skal gjennomføre aksjoner i det omfang det er nødvendig for å nå målene som er fastsatt i Lisboa-traktaten.

Lisboa-traktaten inneholder en mulighet for at medlemslandene kan melde seg ut av unionen om de skulle ønske det. Dette har ikke vært gjort eksplisitt i de tidligere traktatene.

Konsolidering av EUs traktater

Lisboa endrer traktaten om Den europeiske union og traktaten om opprettelsen av Det europeiske fellesskap. Dette er den siste i rekken av traktater, som ajourfører og styrker EUs rettsgrunnlag. Tidligere har Det europeiske fellesskap og Den europeiske union hatt forskjellige statutter, og ikke anvendt samme regler i beslutningsprosedyrene. Lisboa-traktaten vil gjøre slutt på dette dobbelte systemet, og EU får status som selvstendig juridisk person. Lisboa-traktaten vil gi EU mulighet til å handle mer effektivt, sammenhengende og troverdig overfor resten av verden.

--> Et nytt nettsted med  informasjon om den nye traktatens politiske ideer og institusjonelle reformer finner du her
Hele traktaten kan leses her

EUs stats- og regjeringssjefer ble i desember 2000 enige om at det var behov for en ny regjeringskonferanse for å revidere EUs traktater.

I den forbindelse ble et såkalt konvent sammenkalt som skulle se på hvordan EU kunne gjøres mer demokratisk, gjennomsiktig og effektiv. Konventet kom i 2003 frem til en grunnlovstraktat som skulle erstatte de eksisterende traktatene. Under regjeringskonferansen (IGC) i 2004 ble alle enige om traktaten etter noen små endringer, men ratifiseringsprosessen ble stoppet av at Frankrike og Nederland stemte imot traktatgrunnlaget.

Medlemslandene var enige om at det var nødvendig med en ny traktat dersom EU skal kunne utvikle seg videre og utvides til flere politiske og geografiske områder. Lisboa-traktaten sørger for at dette blir mulig, men er ikke like omfattende som grunnlovstraktaten.  Alle de 27 medlemslandene ratifiserte traktaten i sine nasjonale parlamenter. Irland valgte også å holde to folkeavstemninger om spørsmålet, og traktaten oppnådde flertall i avstemningen den 2. oktober 2009. Lisboa-traktaten trer i kraft den 1. desember 2009.