EUs utenriksrelasjoner

Ved etableringen i 1950, var EUs ambisjon å samle de europeiske landene for å unngå en ny krig.

Det var opprinnelig to grunner for å utvikle felles utenriksrelasjoner. Siden handelsbarrierene mellom de seks første medlemmene var borte, måtte de samarbeide i sin kontakt med andre handelspartnere. Dette førte til en felles handelspolitikk, som var det første området hvor EU-landene avga suverenitet. Samtidig ble medlemslandene enige om å dele noen av kostnadene i forbindelse med å sikre uavhengigheten til de tidligere koloniene. Dette gjaldt spesielt i Afrika.

Nye medlemmer har sluttet seg til EU samtidig som unionen har tatt på seg mer ansvar. Derfor har EU måttet definere sitt forhold til resten av verden og de internasjonale organisasjonene.

En felles ekstern handelspolitikk er nøkkelen til EUs forhold til resten av verden. Den opererer på to nivåer. For det første er EU gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO), en aktiv aktør i hvordan reglene for internasjonal handel skal se ut . For det andre forhandler EU selv bilaterale avtaler med flere land og regioner. Produkter fra utviklingsland får lettere tilgang til det europeiske markedet enn andre handelspartnere. Dette er fordi Unionen ønsker å bidra til utvikling gjennom handelsrelasjoner.

Finansiell og teknisk assistanse, som i begynnelsen mest omhandlet Afrika, ble på 1970-tallet utvidet til Asia, Latin-Amerika og Middelhavslandene. På samme tid begynte også EU med humanitær bistand til ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer.

EUs avtaler med sine partnere over hele verden går lenger enn bare handel og tradisjonell utviklingshjelp. De dekker også støtte til økonomisk reform, helse, utdanning, infrastrukturprogrammer og i noen tilfeller områder som forskning, utvikling og miljøpolitikk. Avtalene lager også rammeverk for å diskutere politiske saker som demokrati og menneskerettigheter. Nylig inngåtte avtaler krever også at avtalepartene forplikter seg til ikke-spredningsavtalen om masseødeleggelsesvåpen.

Tanzania, som er et av verdens minst utviklede land, drar fordeler av tollfri eksport av sine varer, unntatt våpen og ammunisjon, til EU. Tanzania er en av 79 samarbeidspartnere i Afrika, Karibien og Stillehavsgruppen (ACP-gruppen) som drar nytte av Cotonou-avtalen om handel og bistand. EU er Tanzanias største handelspartner. Mer enn 50 prosent av eksporten går til EU, mens 20 prosent av importen kommer fra Europa. EU støtter Tanzania med over 100 millioner euro per år. EU-støttede prosjekter fokuserer på infrastruktur, utdanning, vanntilgang, miljø, aids-opplysning og støtte til godt styresett.

Etter Maastrichttraktaten fra 1992 har EU utviklet en felles utenriks og sikkerhetspolitikk (CFSP), slik at den kan gjøre felles handlinger når Unionens interesser som helhet er på spill. Forsvar blir et stadig viktigere aspekt ved CFSP, ettersom EU jobber med å opprettholde og skape fred mange steder i verden. Ettersom CFSP omhandler globale saker som miljø, terrorisme, internasjonal kriminalitet, narkotikahandel og ulovlig innvandring, må Unionen samarbeide tett med andre land og internasjonale organisasjoner.