EUs utenriksrelasjoner - Naboskapspolitikk

I 50 år har den Europeisk Union samlet et kontinent fra Atlanterhavet til Svartehavet. Medlemstallet har økt fra 6 til 27 land. EU er åpen for alle europeiske land som er demokratiske, har markedsøkonomi, og innfrir kravene til medlemskap. Utvidelse er en kontinuerlig prosess, og det kommer stadig nye kandidater til medlemskap.

Tre land er for tiden kandidater til medlemskap: Kroatia, Tyrkia og den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Når forhandlingene er fullført, må medlemskapet godkjennes av hvert av EU-landene og av Europaparlamentet.

Ved siden av de tre kandidatene, er det fire potensielle kandidater fra Balkan: Albania, Bosnia og Herzegovina, Montenegro og Serbia. Disse landene har allerede fri tilgang til det indre markedet for de fleste av sine eksportvarer. I tillegg støtter Unionen reformprosessen i landene.

EU har nære relasjoner med fire av sine andre naboer. Island, Norge, Liechtenstein og Sveits er medlemmer av European Free Trade Association (EFTA), men har så langt stemt mot EU-medlemskap. Likevel har alle fire rettet seg etter store deler av lovgivningen for det indre marked, og følger EU på andre politikkområder. Alle landene unntatt Sveits deltar sammen med EU-landene i det Europeiske økonomiske samarbeidet (EØS).

EUs relasjoner til naboene i øst og sør er i ferd med å ta form. Selv om Russland, Ukraina, Moldova og de kaukasiske og sentralasiatiske republikkene ikke er kandidatland, økes de bilaterale relasjonene til EU, basert på partnerskap og samarbeidsavtaler innen handel og andre økonomiske sektorer.

Avtalen med Russland går lenger enn de andre. Den fokuserer på økonomiske tema, samarbeid om forskning og utdanning, i tillegg til intern og ekstern sikkerhet. EU ønsker å utvide avtalen til blant annet å inkludere nærere samarbeid innen energisektoren. EU ønsker også en frihandelsavtale med Ukraina.

Sammen med de sørlige naboene ønsker EU å skape et stort frihandelsområde som dekker EU, de arabiske landene ved Middelhavet og Israel. Det finnes allerede assosieringsavtaler, men EU ønsker å utvide disse til å inkludere tjenestehandel og investeringer.

I 2004 innførte EU den europeiske naboskapspolitikken (ENP). Grunnen var å forhindre et skille mellom EU-landene og naboene. ENP dekker alle middelhavslandene, østeuropeiske land og Kaukasus, men ikke ikke Russland. ENP har som mål å gi økonomisk og politisk forrang til sine naboer. Mellom 2007 og 2013 vil EU overføre 12 milliarder euro til landene som er med i ENP.

Kontakten med USA ligger i hjertet av EUs utenrikspolitikk. I tillegg til den enorme handelen mellom partene, har de også det samme verdigrunnlaget, og i noen tilfeller også sammenfallende interesser. USA har støttet europeisk integrasjon siden dens spede begynnelse.

Kontakt og dialog er permanente deler av det nære forholdet. Dette inkluderer næringslivet, fagforeninger, miljøorganisasjoner, parlamentsmedlemmer og mange flere. Måten EU og USA har løst bilaterale problemer brukes som forbilde i EUs relasjon til land som Japan og Canada.

Ved siden av bilaterale tilknytninger, intensiverer EU sine relasjoner med de internasjonale organisasjonene (FN, NATO, og Europarådet) og regionale grupper rundt omkring i verden. Dette gjør det mulig å fremme handel og investeringer med de aktuelle regionene, særlig Latin-Amerika og Asia. Når det gjelder de asiatiske partnerne, har EU skiftet fokus fra handel og bistand, til å konsentrere seg om landenes økte produksjons- og handelskapasitet.